Sånn ca. på denne tiden i fjor klarte jeg å få tak I billetter til Metallica’s WorldWired Tour – sannsynligvis fordi konsert-arrangøren i Torino tilbød billettbestilling på en italian-only-nettside. Etter flittig bruk av Google Translate og litt hjelp av min sicilianske klassekamerat Gianluca fikk jeg tak i to billetter, og mtp at selveste Kvelertak skulle åpne ballet måtte dette bli bra!
Med undertegnedes vellykkede roadtrip/alpetur i 2016 tenkte vi at vi kunne få til noe lignende kombinert med konserten i Torino, så etter litt fram og tilbake falt valget dermed på fly tur/retur Milano, og en roadtrip-rundtur med stopp i Milano, Courmayeur, Meribel og Torino.
Med en meget tidlig avreise fra Stavanger ble vi allerede kl 1100 om morgenen overbevist av bilutleieren i Milano om at det bilvalget jeg hadde gjort ikke passet seg til alpekjøring, og han mente vi burde upgrade. 250 kr for hele perioden var ikke så galt tenkte jeg, men det angret vi (jeg) kraftig på senere. Jeg var også forholdsvis sikker på at jeg hadde bestilt bil med vinterdekk, men det hadde jeg altså ikke – vi ble dermed sendt avgårde med sommerdekk og kjettinger i bagasjen (med et påslag på 60€ da, for sånne kjettinger som koster 199 kr på Biltema).
Ferden gikk dermed direkte inn i Milano-sentrum i en 2017-mod 10m lang (minst) Passat, akkompagnert av min 10år gamle GPS’ evinnelige rekalkulering, tutingen til aggressive italienere i små Fiat 500’er og mitt hjerte dunkende høyt oppe i halsen. Da vi endelig fant hotellet ble ikke dagen noe bedre av at vi skulle ”få” stå (få og få, Fru Blom – 32€ takk) i parkeringsgarasjen under hotellet – blikket den indisk-italienske porteren sendte meg når han så bilen tilsa at dette kom til å bli interessant. MEN utrolig nok, etter 15 min kontinuerlig sensorhyling (ikke beep-beep-beep, men beeeeeeeeeeeeeeep...) og den godeste Rajesh’ ”comeon, comeon, a llilltle bit more, just a liiiitllle bit more” fikk vi bilen på plass uten en skramme.
I Milano kan Da Vinci-museet og, naturlich, Duomo di Milano-katedralen anbefales, men ellers ble det ikke tid til så veldig mye mer da vi dro videre neste morgen. Vi skulle bo hos en eldre AirBnB-dame i Cormaeyur, men med kun 2,5 timer kjøring opp dit valgte vi å kjøre en omvei innom Lago di Como (Lagosjøen) først. Flott område og fin sjø, men ellers helt dødt – tydelig at dette er en typisk sommerdestinasjon.
Vel framme i Cormayeur på kvelden ble det en god del kløning med Google Oversetter-appen da vår vert kun snakket italiensk og fransk, men vi fikk da kommunisert greit tilslutt, og fastsatt tider for frokost og middag som hun tilbydde. Neste dag bød på kraftig snøfall og forholdsvis skyet vær, men det ble allikevel noen sykt fine nedkjøringer helt øverst i trekket. Svært anlegg i norsk målestokk, men bittelite ift Meribel som vi skulle kjøre til dagen etter.
Fra Cormayeur gikk turen videre til Frankrike gjennom Mont Blanc-tunnelen, og med korte stopper i både Chamonix og Albertville i strålende vær ble det en fin, men noe spent kjøretur over div fjellpass. De mange soldagene i alpene, sammen med god brøyting, sørger heldigvis for at veiene fort blir bare her - selv på 1200-1300moh med et par-tre minus og maaasse snø ved side av veien. Chamonix er forresten fortsatt The Alpeby å stoppe/dra til, mens den gamle OL-byen Albertville var forholdsvis sliten og trist - ikke mye annet enn fjell å se her.
Utpå ettermiddagen kom vi fram til Meribel, den midterste landsbyen i den midterste dalen i Les3Vallees-området . Med rom og balkong rett over det mest populære live-musikk-utestedet ble det livat utover kvelden (og noe vanskelig å sove - selvom ørepropper hjalp bra), men det var sentralt, hadde greie rom og relativt rimelig - La Taverne kan anbefales!
Dagen derpå bar det ut i bakkene, med løfter om meget bra vær utover dagen bare man kom seg over det lave skydegget. Dette viste seg å stemme, og vi badet i sol så og si hele dagen, med rå utsikt utover et ”hav” av skyer bare brutt av spisse alper her og der. Anlegget med over 600 km sammenheende nedfarter og ca 160 heiser regnes av mange som det største i verden, og man kunne både ta heis og nedkjøringer i det uendelige. Ganske så rått! Uheldigvis hadde det ikke snødd på en god stund, så det var var vanskelig å finne noe urørt pudder – noe som for en ihuga pudder-søker som meg la en biitteliten demper på en ellers så rå dag.
Egentlig var planen å stå på ski dagen etter også, og så kjøre tilbake til Italia (og Torino) på kvelden, men det tok på å kjøre en hel dag med isete underlag, både for en litt uggen rygg, samt et par mindre gode støvler hos Sandra – SÅ, vi droppa det, og tok heller en ny roadtrippin’ dag. Dvs. vi krysset tilbake inn i Italia (nye 45€ i bomavgift – de som synes det er dyrt med bompenger og brokrysninger i Norge bør kjøre litt rundt nede i Alpene, de vet å ta seg betalt) og kjørte noen omveier mot Torino. Et anbefalt stoppested her er Sacra di San Michele-komplekset på toppen av Mount Pirchiriano. Dette er en gammel romersk borg ombygd flere ganger til det voldsomme kloster-murkomplekset som er der nå – et religiøst sted passet på av Rosminianer-munkene.
Den siste helga ble tilbragt i Torino, og selv om vi begge hadde småvondt i leggene en uke etterpå pga av litt for mye gåing rundtom i byen på dårlige sko, er det en meget fin by med mye å se. Det egyptiske museet i byen er verdenskjent og var et skikkelig kult besøk – allikevel, INGENTING i mot Museo Nazionale dell'Automobile, et sykt tøft og forseggjort bil-museum som jeg storkoste meg i. Hva Sandra synes etter 3 timer her behøver vi ikke å gå inn på, men jeg anbefaler det hvertfall av hele mitt hjerte! Last, but not at least, Metallica-konsert på lørdag, med Kvelertak som oppvarming, var dritkult! Nøff said!
Fin kombi-ferie, med både by, rural-sightseeing og skikjøring. Det blir jo litt dyrt når man kjører rundt sånn, spesielt med en euro som ligger tett oppunder 10kr, men allikvel verdt når man, som oss, ikke klarer å være på ett sted lenger enn to dager før man får mark. Go go go!