Cuba er kontrastenes land, og idet man trer ut av flyet i hovedstaden Havanna trår man inn i en verden både fargerik og dyster. Et land med grønne vakre åser, grotter, regnskoger og plettfrie strender, musikk, dans og kultur, men også et land med en mørk historie, kommunistisk propaganda, rasjoneringskort og fattigdom.
Jeg har vært på Cuba flere ganger, første gang i 2004, og fra da til forrige tur i 2016 er det mye som har skjedd. Fra å være et land med bare statlig drevne familieeide restauranter og ikke en eneste butikk har det nå åpnet for privat virksomhet. I dag er det en mye større andel restauranter og små butikker som selger alt fra Cubansk håndverk og suvenirer til fake Nike t-skjorter og kopi-vesker. Fra at man i 2004 ikke kunne logge på internett selv på de fineste hotellene finnes det i dag statlige kort man kan kjøpe og skrape frem en kode som gir deg en time wi-fi tilgang på mange gatehjørner rundt om i byen, men selv i 2016 var apper som Snapchat stengt av myndighetene og kunne ikke brukes.
Om man reiser til Cuba anbefaler jeg å bruke en god del av turen i Havanna. Byen er en eksplosjon av sterke farger, pasteller, og store kontraster. Jeg kan bruke timevis bare på å vandre rundt i gatene og ta inn over meg alle inntrykkene – små barn i gamle klær som danser på gatehjørnet, eldre tannløse menn og kvinner som sitter og røyker store sigarer og poserer i håp om å få en slant fra oss turister for at vi skal ta bilder av dem, ungdommer som danser reggaeton til cubanske hip-hop rytmer, og store postere og statuer med kommunistiske slagord og Cubas store revolusjonær Che Guevara.
Et must er å besøke gamlebyen. Denne står på UNESCOs verdensarvliste og vakre pastellfargede bygninger i spansk kommuniststil har en svunnen stolthet over seg. Bare en gate bortenfor kan man finne nærmest ruiner, gamle hus og bygninger i samme stil som ikke er blitt renovert, og som vitner om fattigdommen som faktisk finnes i dette landet. På veiene kjører gamle amerikanske biler, noen så nedslitte at det er så vidt de henger sammen, andre så nypolerte og skinnene at man kan speile seg i lakken, men fulle av russiske reservedeler. Overalt hører man fengende rytmer fra salsa, mambo og reggaeton, og det er mennesker i gatene som synger, lager liv og drar oss inn i en gjestmild kultur og væremåte så ulikt hva vi er vant med fra Norge. Langs strandpromenaden El Malecón er det folk som danser, fisker og bader, og barn som leker og ler under bølgesprøyten som slår opp over fortauet. Havanna er en by med like mye liv på natten som på dagen, og man må få med seg en salsakonsert på en av byens «Casa de la Música» samt en tur til utendørs diskoteket «1830» (Millocho).
Fra 1600 til slutten av 1800-tallet ble hundretusenvis av afrikanske slaver sendt til Cuba for å høste sukker, kaffe og tobakk til det europeiske markedet. Den afrikanske arven fra slavetiden er fremdeles dypt forankret i musikken og dansen, og i religionen Santería. Er man i Havanna anbefales det å ta turen til kunstnerstrøket Cayo Hueso og Callejón de Hamel hvor man kan oppleve denne delen av den cubanske kulturen på nært hold. Her er fargerik afro-cubansk kunst malt på husveggene og man finner mosaikk, psykedeliske skulpturer og cocktail barer. Hver søndag kan man også oppleve et fantastisk rumbashow som virkelig vitner om hvor mye dans, musikk og sang har betydd for cubanerne opp gjennom tidene.
Cuba byr ikke bare på storbylivet i Havanna. Bare noen timers kjøretur vestover finner man Viñales-dalen med grønnkledde sletter, kalksteinsfjell, dypsteinsgrotter, bananpalmer og store tobakksplantasjer som dyrker tobakk til Cubas beste sigarer. Her lever folk et langt roligere liv, og de amerikanske bilene er byttet ut med esler, hest og kjerre. Skal du innom Viñales anbefaler jeg og bo på La Ermita, et lite hotell som ligger på en høyde med svømmebasseng og nydelig utsikt over de frodige dalene og fjellene rundt. Fra Viñales er det heller ikke langt til en av Cubas vakreste strender Cayo Juitas med kritthvite strender og turkist vann.
Trinidad er en gammel koloniby som også bør besøkes når man er på Cuba. Hele byen står på UNESCOs verdensarvliste. Med sukkertøyfargede hus med karakteristiske smijernsgitre foran vinduene, og brosteinsbelagte gater omringet av fantastisk natur kan man ikke annet enn å bli forelsket i denne byen.
Selv om det å komme til Cuba føles som å reise til en annen verden, fylt med en livsglede, vennlighet og kultur vi nordmenn bare kan drømme om skal man skal på ingen måte glorifisere Cuba. Landet er også et diktatur som undertrykker alle former for politisk opposisjon, og vold, tvang, eksil og restriksjoner brukes for å håndheve regjeringens politikk for mennesker som ønsker seg mer enn den lille friheten kommunistpartiet har tildelt dem. De fleste cubanere har ikke mer enn det minimumet man trenger, og på tross av den sosialistiske ideologien er det også her store forskjeller mellom fattig og rik.
På Cuba trenger man ikke 4G, Netflix og Instagram. Behovet er der ikke, og vi glemmer fort livet her hjemme. I Havanna er livet i gatene, på den lille kafeen på hjørnet, i parkene og på El Malecón. Uansett hvor man går er det farger og mennesker som synger, danser og ler. Mennesker som lever. Cubanerne er hjelpsomme, flørter og svinger seg, selv om håret ikke er nyvasket og klærne er fillete, selv om de kanskje ikke har spist annet enn ris og bønner på en uke og deler seng med bestemor og to yngre søsken. Man kan ikke annet enn å reflektere over hvor fattig rikdommen vår har gjort oss, og hva som virkelig er viktig i livet.
Man hører til stadighet at man må reise til Cuba før det er for sent. Og selv om mye har skjedd de siste årene tror jeg det er lenge til man ser en McDonalds på hvert et gatehjørne på Cuba. Jeg håper flere endringer kommer, men at de kommer gradvis og på sikt gjør det enklere å være cubaner på Cuba.
