En tidlig lørdagsmorgen i begynnelsen av mars startet et eventyr jeg hadde gledet meg lenge til, nemlig Svalbard, en liten øy lokalisert langt nord i Arktis med høye fjell, isbreer, kullgruver og forlatte russiske sivilisasjoner. Planlegging av turen startet allerede i mai i fjor da vi klarte å lure med oss Dag og Nicola på tur, og siden Daniel har studert et halvt år i Longyearbyen ble han en naturlig reiseleder og hadde satt opp et fullspekket program for oss.
Flyturen til Svalbard er lang. Longyearbyen er lokalisert hele 1000 km(!) fra Tromsø og er en av de nordligste sivilisasjonene i hele verden. Øygruppen regnes som en del av Norge, og man kan få svært rimelige bonusbilletter gjennom SAS til bare 10 000 poeng t/r, et tilbud vi selvfølgelig måtte benytte oss av. Vi hadde på forhånd reservert rom på Coal miners’ Cabin i Nybyen, ca. en halvtimes gange fra Longyearbyen sentrum. Dette er et relativt rimelig overnattings-alternativ hvor man bor i de tidligere boligene til gruvearbeiderne. Vi var heldige å få et hjørnerom med fantastisk utsikt, og Hiorthfjellet badet i rosa lys var første som møtte oss da vi våknet første dag.
Første dag ble hovedsakelig brukt til å utforske Longyearbyen og området rundt til fots. Vi startet dagen med en bratt klatring opp til gruve 2B – en forlatt kullgruve som ligger i skråningen til Gruvefjellet over Nybyen. Gruven var i drift frem til 1964 og er i dag fredet og regnet som et kulturminne. Gruven er et sterkt symbol på det som gjorde at Longyearbyen i det hele tatt ble etablert, nemlig kullet. Tidligere kunne man besøke daganlegget selv, men på grunn av at store deler av trekonstruksjonen er i dårlig stand og det er fare for ras fra fjellsiden over ble ferdsel i daganlegget forbudt fra høsten 2016.
Etter litt sightseeing rundt gruven gikk turen ned til Longyearbyen og Svalbard museum. Museet tok oss på en reise gjennom historien- fra oppdagelsen av øygruppen i 1597, gjennom tider med hvalfangst, jakt og oppdagelsesferder til moderne gruvedrift og framveksten av et samfunn. Et besøk som virkelig anbefales for å få forstå litt mer av bakgrunnen for denne lille sivilisasjonen langt oppi nord!
Neste dag startet tidlig - vi ble plukket opp på hotellet og kjørt til havnen hvor MS Billefjord sto og ventet på oss for å ta oss med på verdens nordligste fjord-cruise. Stemningen i havnen var som tatt ut fra et mørkt eventyr, med svart islagt hav som «dampet» på grunn av temperaturforskjellene mellom vannet og luften over. Turen skulle gå mot Billefjorden og Nordenskiöldbreen, og var vi heldige var også mulighetene der for å gå i land i Pyramiden, en russisk spøkelsesby som ble forlatt i all hast på slutten av 90-tallet da det siste kullet ble utvunnet fra gruvene der.
På tross av godt over -20 grader ble vi stående på dekk store deler av turen, målløse over det mektige og fantastiske landskapet vi beveget oss gjennom. På hver side av fjorden var det snødekte fjellformasjoner med en geologi ulikt alt annet vi tidligere hadde sett. Det sies faktisk at ingen andre steder har så mange geologiske tidsepoker bevart i stein. Kontrastene mellom det mørke havet, den blå himmelen, isen på vannet og de evigvarende hvite fjellformasjonene var stor, og man kan ikke annet enn å føle seg liten og sårbar i slike omgivelser. Her er det naturen som rår og vi mennesker må tilpasse oss og ta nødvendige forhåndsregler for å kunne utforske Svalbard.
Midt på dagen fyrte mannskapet plutselig opp en kullgrill på dekk og vi fikk servert marinert hvalkjøtt som var så mørt at det nesten smeltet på tungen, ovnsbakt laks og grillbein. Vi nærmet oss Pyramiden og den gigantiske isblå Nordenskiöldbreen kunne ses på den andre siden av fjorden som nå var dekket av et tykt lag med is. Det ble fort klart at vi ikke kom til å komme oss inn til Pyramiden for å gå i land der, men som et plaster på såret brøytet MS Billefjord seg godt inn i isen og vi fikk gå av båten og vandre rundt på fjordisen. Hjemturen var preget av like nydelig natur, og vi fikk også komme tett på en hvalross-mor med en liten kalv. Hvalrossene var en gang svært vanlige på Svalbard, men 350 år med intens fangst gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De har nå vært fredet i nesten 70 år og selv om bestanden fortsatt er lav vokser den sakte men sikkert.
Etter fjordcruiset hentet vi ut snøscootere og kjørte opp til Longyearbreen for å besøke isgrotten ca. 2.5 km fra Nybyen. Gjennom en liten iglo tok vi oss ned en bratt stige inn i smeltevannkanalen under isbreen, og da vi klatret ned åpenbarte det seg en underjordisk verden med haller, trange passasjer, og tykke lag med is som bar spor av alt det breen har dradd med seg gjennom flere århundrer. Stillheten der nede var altoppslukende og uansett hvor vi lyste med hodelyktene våre glitret det i små iskrystaller, en fantastisk opplevelse og avslutning på dagen.
Neste dag viser gradestokken -22 grader og etter en god frokost pakket vi igjen på oss lag på lag på lag på lag med klær for å legge ut på nye eventyr, nærmere bestemt scooter-tur til Barentsburg. Det er flere isbjørner enn mennesker på Svalbard og våpen er derfor påkrevd, og så fort vi er kommet oss ut av byen lades riflen og vi raser av sted på scooteren, først opp, så ned og videre gjennom en svingete dal med bratte fjell på begge sider. Vi legger bak oss fjorden, de fargerike bygningene, alle tegn til sivilisasjon. Det er oss fire, to scootere og en og annen Svalbardrein som beiter i det fjerne. Vi kjører, stopper for å ta bilder, ler og smiler. Ord kan ikke beskrive den fantastiske naturen vi kjører gjennom med hvite sukkertopper så lagt øyet kan se.
Å ankomme Barentsburg var en surrealistisk opplevelse, og det føltes litt som å komme til verdens ende. Et lite stykke Sovjet, midt i Arktis. Dette er russernes egen by på Svalbard, her har de gravd kull i generasjoner, og det har vært levebrødet til tusener av arbeidere opp gjennom tidene. Det hviler et historisk sus over stedet, og Lenin speider utover Grønfjorden foran fargerike boligblokker. På den lille baren på hotell Barentsburg snakket servitørene knapt et ord engelsk, men vi fikk oss noe varmt å drikke før ferden bar tilbake igjen til Longyearbyen.
På hjemturen åpnet horisonten seg med et lys-show av en annen verden og vi fikk virkelig oppleve den eventyrlige arktiske solnedgangen som får himmelen til å skinne i blå, rosa, lilla og hvit. Vi stoppet scooterne en siste gang for å nyte utsikten utover de uendelige hvite viddene. Mens vi står der og ser det varme rosa lyset skinne på de blåfrosne fjellene kan man ikke annet enn å bli ærbødig over alt denne plassen har å tilby. Svalbard er iskaldt, vilt og ugjestmildt, men samtidig overveldende, eksotisk og ufattelig vakkert. Svalbard - vi kommer snart tilbake!
Og helt til slutt - sjekk ut "Svalbard 2019"-filmen under Turfilmer i hovedmenyen for en kjapp film om oppholdet.